Jeg begynte å jobbe med pust og mindfulness i 2011, og øvde med en tydelig beslutning: litt og ofte. Ikke perfekt. Bare jevnt. I starten føltes det ikke naturlig. Det var mer en øvelse enn en opplevelse.
Men etter hvert skjedde noe. Kroppen begynte å kjenne igjen pusten som et signal om trygghet. Og når jeg trengte det som mest, ble det lettere å finne tilbake.
Noe av det viktigste jeg har lært, er at pust ikke alltid trenger å reguleres. Noen ganger holder det å legge merke til den slik den allerede er. Uten å endre rytme. Uten å prestere. Bare registrere: inn. ut. Kanskje er den rask. Kanskje overfladisk. Kanskje urolig. Det er også greit. Oppmerksomhet i seg selv kan skape litt mer rom.
I dag, etter mange år med jevn praksis, opplever jeg at pusten ofte faller på plass automatisk når jeg er presset. Det er ikke noe jeg må huske å gjøre – den er der. Og det er nettopp dette som er poenget: øvelse bygger spor.
En enkel øvelse jeg fortsatt bruker mye er 4–4-pust:
Pust inn gjennom nesen mens du teller til fire.
Hold rolig i fire.
Pust ut i fire.
Hold ute i fire.
Gjenta noen runder.
Du kan også la utpusten vare litt lenger enn innpusten.
Pust ut og tell til seks.
Oppmerksomhet på pusten står sentralt i kursene og foredragene mine, fordi det er enkelt, konkret og tilgjengelig.
Hvis du vil prøve en guidet variant, kan du lytte til mindfulnessøvelsen jeg har lagt ut her på mestremigrene.no – eller finne flere i Mestre-appen.
Pust er ikke en garanti mot migrene. Men for meg har det vært en viktig del av veien – en måte å møte kroppen på, også når den er sårbar.