For meg er dette kanskje det viktigste:
Når vi forstår at migrene er individuelt, slutter vi å lete etter én riktig måte å være syk – eller frisk – på.
Vi kan begynne å samarbeide med kroppen, i stedet for å kjempe mot den. Vi kan gi plass til både gode og vanskelige dager, uten at det sier alt om hvem vi er.
Migrene er heller ikke bare et puslespill som skal løses.
For mange blir det også en gradvis prosess med å forstå kroppen bedre og skape mer trygghet i møte med den.
Og nettopp fordi det ikke finnes én vei, finnes det også flere muligheter enn det kan kjennes som når man står midt i det.