Jeg hadde hyppige migreneanfall i syv år, og kjente på den helt egne blandingen av frustrasjon og fortvilelse som oppstår når du gjør “alt riktig”.
Så snudde det. Ikke brått. Mer som et landskap som gradvis skifter farge. Det finnes ikke én forklaring på hvorfor, og jeg tror vi gjør oss selv en bjørnetjeneste hvis vi later som det alltid er én nøkkel som passer alle. Men jeg kan peke på noen faktorer som i sum gjorde en forskjell for meg – og som kanskje kan fungere som et kompass, ikke en oppskrift, for deg som står midt i det.
Det første som endret seg, var at jeg gikk fra å oppleve migrenen som et kaos til å begynne å se sammenhenger. Det tok tid. Men det å lære hvordan stress og belastning påvirker et sensitivt nervesystem, gjorde noe med hele situasjonen. Ikke fordi kunnskap fjerner smerte der og da, men fordi kunnskap kan redusere frykten. Når du slutter å tolke hvert anfall som et bevis på at “ingenting fungerer”, blir du også mer i stand til å holde ut de periodene hvor det svinger.
En annen viktig endring var måten jeg møtte meg selv på. Jeg hadde brukt mye energi på å “fikse” kroppen. Jeg var skuffet når ting ikke ga effekt umiddelbart. Etter hvert skjønte jeg at den indre tonen faktisk betydde noe. Ikke fordi migrene er “psykisk”, men fordi et nervesystem i høyspenn ikke blir mer stabilt av selvkritikk. Når jeg begynte å spørre “hva trenger jeg nå?” i stedet for “dette burde jeg ha fått til, hva er galt?”, fikk jeg et bedre utgangspunkt.
Og selvsagt: Gode anfallsmedisiner. Triptaner. Dette er så individuelt, og her må du snakke med lege. Kanskje også om hormoner. Les mer om medisiner her. Anfallsmedisiner og forebyggende medisiner.
Jeg skal holde meg til mine erfaringer: For meg handlet det mye om egenomsorg i praksis, ikke som et fint begrep. Mindre støy. Mer natur. Meditasjon. Gåturer og kettlebells på 6 kg som jeg aldri løftet over brysthøyde. Ikke som et prosjekt jeg skulle prestere på, men alle små valg sendte et signal til kroppen: Jeg lytter. Jeg tar deg på alvor. Og jeg ble sterkere.
Og så var det regulering. Det ordet kan høres abstrakt ut, men for meg ble det veldig konkret: å hjelpe et aktivert system ned igjen – jevnlig, skånsomt, og ofte før jeg “trengte” det. Mindfulness som metodikk. Pust, langsom bevegelse, rytmer og natur var ikke magi, men de var en stabiliserende grunnmur. Etter hvert merket jeg noe viktig: kroppen tålte litt mer før den vippet over. Jeg fikk flere sammenhengende dager. Og jeg begynte sakte å stole mer på meg selv igjen. Mestring. Stor mestring!
Hjelp fra andre var også en del av vendepunktet. Ikke fordi noen “fikset” meg, men fordi det betyr noe å bli møtt faglig og menneskelig. Å ha noen som kunne hjelpe meg å sortere og justere, uten at alt hvilte på meg alene. Det var her jeg lærte om mindfulness, og om aksept som ble et stort vendepunkt i livet.
Og til slutt: Den vanskeligste, men kanskje mest ærlige delen. Jeg måtte velge bort noe. Ikke fordi jeg ga opp, men fordi jeg trengte plass til restitusjon. Samtidig gav det også rom – mellomrom til å puste bevisst og rolig – og i det rommet fikk kroppen betingelser for å reparere seg.
Hvis du står midt i det nå, vil jeg bare si dette: Bedring handler ofte mindre om “det store grepet” – og mer om summen av små valg som kroppen faktisk får nytte av over tid. Du trenger ikke gjøre alt. Du trenger ikke forstå alt. Men du kan begynne et sted, med én ting som gjør hverdagen litt mer bærbar.
Jeg tror ikke at vi kommer utenom det; Mye handler også om en bestemmelse. Disiplin til å ta gode valg og å gjennomføre. Ikke fordi det vil kurere migrene. Men fordi det gjør godt!
Noen ganger er det ikke én dør som åpner seg. Det er en hel rekke små dører – og plutselig oppdager du at du står et annet sted enn du gjorde.
Hva kan du selv gjøre i dag?
Har du en god fagperson å drøfte med?