Status 2026: Jeg er ikke definert av migrene. Jeg lever fritt – men med erfaringen som et slags kompass. Den har gjort meg mer ydmyk. Og sterk.
Jeg er skribent, med bakgrunn fra journalistikk og kommunikasjon. De siste elleve årene har jeg jobbet med å formidle stressmestring via appen Mestre, samt kurs og foredrag for privatpersoner og bedrifter.
Migrene ligger hjertet mitt nært. Mange av tekstene du finner på denne nettsiden har kommet til meg mens jeg har løpt i fjellet, sittet stille med en tekopp – eller meditert før dagen begynner.
Nå er det tid for å dele.
Bli med meg tilbake til tyveårene:
En ny virkelighet – da migrenen tok over: Jeg var en av de heldige. Jeg hadde alltid hatt en kropp jeg kunne stole på. Energi til lange dager. Konsentrasjon som bar meg gjennom arbeid og studier i London. Et liv der hodepine kom og gikk uten å gjøre særlig inntrykk.
Migrene var et fremmedord for meg.
Et ord som ikke angikk meg.
Så, en dag, endret alt seg.
Det begynte med små signaler. Hodepine som ikke ga seg. Jeg forsøkte å overse det, presse meg videre, late som om det ikke var noe. Det fungerte – en stund.
Helt til det ikke gjorde det lenger.
Anfallene kom tettere. Synsforstyrrelser. Kvalme. «Lammelser» i ansiktet. Smertene ble sterkere. De grep tak i dagene mine, styrte timeplanen og tok fra meg friheten jeg hadde tatt for gitt. Jeg forsto at dette ikke var vanlig hodepine. Dette var noe mer. Noe større. Noe som sakte begynte å definere livet mitt.
Å miste fotfestet: Kronisk migrene.
To ord som betydde at dette ikke kom til å forsvinne med det første. At jeg måtte lære meg å leve med det.
Årene som fulgte ble en kamp. Samtidig vokste det fram noe annet i meg. En vilje til å forstå. En nysgjerrighet på hva som faktisk skjedde i kroppen min. Og etter hvert en beslutning: Jeg ville ikke gi opp!
Veien mot bedring: Det tok syv år før jeg kunne si at jeg var frisk og rask igjen. Ikke fordi anfallene forsvant helt – men fordi livet mitt sluttet å være styrt av dem.
Jeg lærte å forstå kroppen min på en ny måte. Jeg fant strategier som virket. Jeg fikk hjelp; lærte å akseptere og å regulere. Og sakte, steg for steg, tok jeg tilbake styringen. Steg for steg kunne jeg igjen løpe de høyeste fjell. Puste rolig.
I dag har migrenen endret seg. Jeg lever et aktivt liv jeg liker. Tobarnsmor i full jobb. Migrene er en del av historien min – men ikke hele historien.
Det er denne reisen som er bakgrunnen til det jeg deler.
Ikke som en mirakelfortelling. Ikke som en ferdig fasit.
Men som en ærlig, praktisk og håpefull vei – med migrene som en del av reisen, ikke hele kartet.
Jeg håper du vil finne din egen vei.
Din egen styrke.
Uansett hvor du befinner deg akkurat nå.
Velkommen. Jeg er glad for at du er her.