Aksept er et stort ord. Et ord som kan føles både provoserende og tungt, særlig når man står midt i smerte og bare vil ha kroppen tilbake slik den var.
Jeg tror mange misforstår hva aksept betyr. Å akseptere er ikke det samme som å gi opp, resignere eller miste håpet. Det betyr heller ikke at vi slutter å lete etter løsninger.
For meg er aksept å slippe kampen mot det som allerede er her, og å møte situasjonen slik den faktisk er.
I dag lever jeg med aksept som et slags indre anker. Jeg finner ro i ordet. Ikke fordi alt er lett, men fordi aksept gjør at jeg ikke bruker unødvendig energi på å være i krig med kroppen min. Den energien trenger jeg til å leve.
Og det jeg har lært, er at aksept ikke er noe du gjør én gang.
Å akseptere er noe vi mennesker må gjøre igjen og igjen.
Jeg merket det tydelig i fjor, da jeg hadde en periode med mer migrene enn jeg har hatt på mange år. Jeg ble overrasket. Skuffet. Litt redd. Og jeg kjente hvor lett det er å falle tilbake i gamle tankemønstre: Hvorfor skjer dette nå? Er jeg på vei tilbake?
Aksept ble en nøkkel. Å minne meg selv på at kroppen kan svinge. At sykdommer kan svinge gjennom livet. At gode perioder kan bli avbrutt, uten at alt er ødelagt. Uten at fremgangen er borte.
Aksept hjelper meg å møte slike perioder med mer ro. Med mer klokskap. Med mer tillit til at det kan snu igjen.
For det finnes også noe håpefullt i dette; Hvis migrene kan bli verre i perioder, kan den også bli bedre!
Og kanskje er det nettopp aksept som gjør det mulig å stå stødig i begge deler. Ikke ved å kontrollere alt, men ved å leve videre, litt mykere, litt mer på lag med kroppen.
Aksept er ikke slutten på håp.
Aksept er ofte starten.