Det er lite som snakkes om denne fasen: når du faktisk får det litt bedre, men ikke helt tør å stole på det.
Færre anfall gir lettelse. Men det kan også gi uro. For hva om dette bare er en pause? Hva om det kommer tilbake igjen?
Jeg var der selv. Noen gode måneder – og så dager med migreneanfall. Kroppen reagerte umiddelbart: Nå er jeg tilbake til start.
Det som etter hvert hjalp meg, var å justere perspektivet. Bedring betyr ikke fravær av svingninger. En dårlig uke er ikke et tegn på at alt faller fra hverandre. Det er en del av et levende system.
Jeg måtte øve meg på å tenke: Dette er ikke et tilbakeskritt. Det er en justering. Hva trenger jeg nå?
Håp ble mindre dramatisk for meg. Ikke en følelse av at “alt ordner seg”, men en beslutning: Jeg gir ikke opp det som hjelper, selv når det butter. Jeg går tilbake til rytmen. Jeg bruker verktøyene. Hver dag.
Mestring er ikke å slippe unna svingninger.
Mestring er å vite at du kan stå i dem.